Kunstnarisk bygningsarkeologi

Merete Jonvik

Fortid, notid, framtid

Ein bygning kan, ifølgje professor i arkitekturhistorie og -teori Mari Hvattum, forståast ut frå ei mengde perspektiv. Gjennom oppgåva den er bygd for, staden den er bygd på, gjennom materiala og dei fysiske konstruksjonane den er bygd av, handverkarane eller arkitektane sitt handlag, den samfunnsmessige konteksten bygningen er del av, og gjennom korleis bygningen vert brukt eller opplevd av dei som bruker den.

Arkitektur er både fortid, notid og framtid. Når ein bygg ein bygning, bygg ein for framtida. For framtidige behov og lyster. Gjennomsnittleg levetid for ein ny bygning i Noreg er ifølgje Klima- og miljødepartementet på rundt 78 år. Nokre bygg står lenger enn dette, over mange generasjonar, andre står kortare. Bygningar eksisterer i eit presens, i notida. Vi lever alle i eller ved dei. I tillegg bærer bygningar fortida med seg, dei har historie.

Men hus, bygningar, veggar og tak ropar ikkje sjølv høgt om si eiga historie. Dører, trapper, veggar og tapet kallar ikkje på oss bak materiala dei kan vera skjult bak i årrekker. Sjølv om dei ikkje får pusta.

Bygningsarkeologi er når ein undersøker bygningar på jakt etter informasjon om alder, bruk, konstruksjon, endringar og ombyggingar, og historie. Når ein graver i bygningars historie og liv.  

På adressa Nedre Dalgate 2, på Nytorget i Stavanger, står ein bygning. Den vart bygd i 1875. Men den ser ikkje 1875 ut. I 2023 ser den kanskje litt meir 1985 ut. På grunn av utvendig materialval, bortfall av sprosser og anna. Bygningen ser ut som den lyg på alderen.

Bygget står på si adresse. Har historie og minne. Skal utviklast inn i framtida. Tider møtest i bygget.

Om du kunne snakka

Kjære Nedre Dalgate 2,

Kven er du? Kva likar du? Kva skjular du? Kven har du vore, kven vil du bli?

Er du veslesøstera til Rogaland Kunstsenter? Kan du bli veslesøstera til Rogaland kunstsenter?

Kva menneskeleg fellesskap har blitt skapt i deg? Kven har sove hos deg, drøymt hos deg? Kven har laga deg? Likt deg og mislikt deg?

Kunstnarisk utforsking

I store delar av 2023 har Nedre Dalgate 2 opplevd kunstnarisk nærvær frå ei gruppe på 17 kunstnarar. Alle har jobba stadspesifikt med bygget i sin praksis, men på forskjellige måtar. Alle har vald kvart sitt rom. Det temporære kunstprosjektet Huset har snakka med, følt på, reaktivert, utfordra og tenkt med Nedre Dalgate 2 gjennom kunstnariske verkemiddel.

Nokre av kunstnarane har gått bygningsarkeologisk til verks. Lag på lag av historie trer fram i fleire av husets rom. Veggar og berande konstruksjonar er synleggjort, lappeteppe av tapet vist fram, materialar flytta og omgjort til andre former. Eigne minne lagt til. I tilbygget til Nedre Dalgate 2 har romma blitt avkledd. Veggar og tak er tatt vekk, synleggjort eller erstatta av glas. Nye material slepp lys inn i romma. Tilbygget er frigjort på sett og vis, det har kasta kleda, blitt gitt moglegheita til å pusta. Andre kunstnarar leikar med perspektiv og får utvendig del av huset til å prata med innvendig del. Perspektiv utanfrå og innanfrå gir nye blikk på kvarandre. Annan kunstnarisk utforming personifiserer huset, leier assosiasjonane våre mot personar som har budd og levd i Nedre Dalgate 2, og mot ulike tidsepokar og ritual som er del av eit menneskeleg livslaup – som òg fyller og set spor i rom, bygg og hus.  

Som eit fellesprosjekt har kunstnargruppa arrangert husmøte undervegs i prosjektet. Husmøta har bestått av felles dugnadsarbeid og diskusjonar relevant for bygget. I diskusjonane er òg forskjellige byutviklingsaktørar med eller utan relasjonar til og avgjerdsmyndigheit overfor Nedre Dalgate 2 invitert inn. Som eit anna fellesprosjekt har kunstnarane laga eit arkiv i tilkomstarealet i bygget, eit arkiv som består av bilete og dokumentasjon på kva Nedre Dalgate har vore, korleis det har sett ut, kven som har brukt det. Det kunne alle bygg hatt. Eit pågåande dokumentasjonsarbeid av bygningars bruk, funksjon, identitet og særdrag. Slik kunne tida, og bruken, festa seg i byggs presens.

Bygningars kraft og kunstens kraft

Ein kan tenkja seg at bygningar har kraft. Si eiga kraft. Hvattum fokuserer til dømes på kva arkitektur gjer, ikkje berre kva det er, og når ein gjer det tilskriv ein bygningane, på den eine eller andre måten, ein liten dose agens. Ein gir til kjenne at dei verkar på oss, at dei påverkar oss menneske, ikkje berre motsett.

Kunstnarane har avlese Nedre Dalgate 2 med nye blikk. Rørt ved bygget på nye måtar. Gitt huset nye romkjensler. Handsama det med omsorg og kreativitet.

Det kan vera ein god idé å gi eit forfalle hus til kunstnarisk utforsking, om så midlertidig. Såframt intensjonen ikkje er å skapa blest eller utføra ein påtatt gest før det vert utvikla i retninga som uansett var pre-bestemt, men snarare å nytta den kunstnariske utforskinga som innspel til kva som kunne vore, til korleis ein kan leika med og utøva omsorg overfor hus og bygningar, korleis ein kan sjå, ta vare på og gjera om. Slik kan kunstens kraft møta bygningars kraft.  

*Mari Hvattum, Hva er arkitektur, 2015

Anmeldelse av prosjektet Husets hukommelse i Stavanger Aftenblad 25/82023

I: Å SETTE SPOR (I HVERANDRE)

Hildegunn Guddal Svensson

 KAPRIFOLEN

Hun begir seg inn i kaprifolskogene. Minnene kan være vage, men duften er det ikke. Alltid er den like sterk og fullkommen, insisterende. Duften vekker stemninger som flyter sammen i transparente lag og blander seg med angen fra andre barndomsblomster. Det blir sen septembersol og bladene blør, blomstene blekner, regnet glitrer på bladene. Snart skal de langsomt dale, hvile en stund på bakken, bli oppslukt av insekter av mange slag, for så å bli til jord. Men for en skjør, søtlig og rosa skjønnhet er tiden aldri inne, den slynger sin duft gjennom alle hennes årstider. Gjør henne levende til stede da og nå, på samme tid. Kaprifolen i henne.

BLONDEHUSET

Årlig var hun på besøk. Står utenfor det hvite sveitserhuset. Møner kantet med løvsagerkunst. Laget av en snekker med sans for blonder, kanskje bar han på en hemmelighet. Florlette blondegardiner blafrer i vinduene. I karmene står pelargonier i hvite potter og fra kjøkkenet dufter det søtlig av fløyelsgrøt. Om kvelden får hun hjemmevevde ulltepper, kvetel, i lyseblått og hvitt mønster, pakket rundt seg. Over stolen henger en nattkjole med en krage av blonderoser. Hun lytter til svake stemmer fra kjøkkenet under. Det hersker en mild fred, hun er trygg. Likevel er hun en fremmed. En som bringer med seg andre ord. Flere tiår senere er hun nok en gang på besøk. Fortsatt er hun en gjest. Disse etterdønningene. Som aldri ebber ut i henne.

DAMMEN

Kunstløpsskøytene var skinnende hvite med stålpigger til å tegne sirkler og ornamentale riss. Ingen tilskuere fulgte med på deres barnlige, florsilkelette glede, deres chiffonskimmer-øyeblikk. I frostroser under dem lå Askepott i safirblå kappe og utslått hår. Men hun lå alene, for ingen andre ønsket å være der; ingen svaner, fisk, nøkken eller vannliljer. For dette var ingen naturlig innsjø med dunkle dyp, nei, det var en ganske grunn vanndam, nærmest en forvokst pytt, uthulet av gravemaskinenes utrettelige arbeid. Isen var krakelert som frotté, gråblåst av sand. Dammen eide ingen gåte. Likevel var den stor nok til å skape drømmer på. Glassklar og glatt nok for dem til å sette avtrykk på. Det handlet jo om å bli et blikkfang i eget liv.

HVERDAGENE

Hun rydder i sine foreldres hus. Tømmer skuffer og skap. Hun rekonstruerer, forsøker å forstå. Forstå det? Er det egentlig mulig å forstå disse fraflyttede gjenstandene, disse opphopningene av levd liv, disse hverdagsskattene som en gang tilhørte noen, omgav noen, laget rammer omkring noen. Hun rydder i sine foreldres hus. Finner håndskrevne brev fra sin far til sin mor. En legende om kjærlighet og død. Hun finner gamle kulepenner, disse husker hun godt. De som alltid blødde blekk. Kanskje skrev han sine kjærlighetsbrev med dem? De har tørket ut, eller i alle fall nesten. Hva skal hun gjøre med dem nå? Skrive om fortellingen? Hun aner en eiendommelig aura i gjenstandene. Hun aner at alt hun finner, taust har formet henne med sin ømhet og sitt vemod.

 DET STILLE SUSET

Storslagne furutrær med kroner høytidelige som gresk-ortodokse kirkekupler. Under furutrærne ankommer hun sin egen fortid, men hun er annerledes, flettet inn i andre mennesker og år, som hun nå er. Røttenes forgreninger, hun ser det klart; de som har slynget seg gjennom- og med henne, nesten ubemerket. De langlinjede. De store, gamle fra tidlige år, og de yngre, smalere, senere hendelser. Vennen hennes, som hun delte skjebne med. Vårlyset. Liljekonvallstedene. Solens flimrende lys inn i et transparent skogsmørke. Mennesker hun møtte, mennesker hun fødte, mennesker som er døde, mennesker hun ble berørt av. Skogen: En pastorale. Balsam mot håndflaten. Sanselighet, sensualitet og silentium. Stillhet.

*

II: Å SETTE SPOR (I HVERANDRE)

Fiolette stammer. Ditt bilde. Grønne sletter mitt svar. (Astrid Hjertenæs Andersen)

Ølhallene på Tou er stedet der kunstnergruppen FEM, bestående av Anita Tjemsland, Signe Christine Urdal, Yumiko Ashley, Evy Horpestad Tjåland og Snøfrid Hunsbedt Eiene, nok en gang har satt hverandre stevne (første gang var i Ustabile minner, Skur 2, 2021), i utstillingen Å sette spor.

Å sette spor er som et visuelt kor med mange sterke enkeltstemmer. Her møtes nye og gamle kunstverk. Her er øyeblikk, og år med arbeid. Her er spor, og spor blandet. Minnekortesjer. Eldre kunstverk brukes om og inngår i nye møter. Slik oppstår det fortsettelser og sammenhenger, men kanskje også paradokser, forvirring og nye spørsmål. Det definitive har veket plassen for det uavsluttede, men nettopp i det, kan nye funn og fortellinger stige til overflaten. Akkurat som i livet selv. Når man blander sinn og sjel. Åpner seg for hverandre. Finner berøringspunkter.

Yumiko Ashley har klippet ut og fargelagt fotografier i en tidligere installasjon - de fremstår nå som ekstrakter fra en tidligere tilværelse. Det materialiserte blander seg med det eteriske. Naturens mirakuløse former og lysets under. Forgjengelighet, men samtidig en evig syklus. Havlysbølger blafrer, sildrer over billedflaten til Snøfrid Hunsbedt Eienes teksturrike maleri og skaper et nytt spor, en ny form. Et nytt nu oppstår også der Snøfrids flerfargete lerreter samspiller med Evy Horpestad Tjålands mørke, monumentale jarevever. Jare og Jæren betyr kant; denne linjen mellom land og hav, noe fortidig, men også vibrerende, vitalt nærværende. Tusenvis av strekrepetisjoner - skapt av en som beundrer rutine og orden. Skapt av en kunstner som samler, perfeksjonerer og til slutt ruller ut sin løper av pennepergamentkunst foran Snøfrids dype, røde, med revner og sår (spor). Anita Tjemslands husportretter. Alle like, men likevel ingen like. Et resultat av gamle trykkplater som har blitt tilført nye mønstre, nye farger, nye spor på sart rispapir. Eldre dyptrykk er «smeltet inn i» gips og gjenoppstår som romlige skulpturer og med fornyet innhold. 20 års eget kunstnerisk materiale er omskapt. Revitalisert. En kunstnerisk tilbakevending som åpner for de lange linjene. Med makroblikk undersøker Signe Christine Urdal skogbunn, røtter, dråper av vann – hvilke spor setter de små tingene vi ofte overser? I det grønne går hun tett på; berører, ser, lytter, lukter. Mosen trekker til seg vann, brer varsomt ut sitt bløte teppe, men setter også sine spor på røtter og jordbunn. Røttene gir assosiasjoner - til fysiske, mentale, eksistensielle prosesser. Er de tydelige, gav de oss næring og harmoni, eller ligger de i randsonen og slipper gradvis taket i deg …

Forsoningens kunst

Kunstverkene i Ølhallene er ikke ferdigfortalt. Tvert imot er kunstverkenes poesi og billedmessige skjønnhet, sanselighet, metaforiske åpenhet og mangel på skråsikkerhet, en generøs gest til deg som betrakter: Hvilke spor har livet satt i deg? Hvilke avtrykk har du satt, hva har gjort deg uunnværlig for andre … Aldri kan vi løsrive oss fra tiden før i dag, for alle har vi historier som vi til stadighet henter opp, reorganiserer og redigerer i. Som vi gjenforteller og vever inn i andres spor og dager.

Du blir aldri den samme som du var. Og kanskje er det fullkomne livet, akkurat nå. Slik handler dette dypest sett om hva vi alle har til felles: Å være menneske omgitt av tiden – «den store mester». Det er også en forsoningens kunst vi er vitne til her. Og det er ingen finale.

I mitt ansikt

 har jeg risset inn

 ansiktene av alle

dem jeg elsket –

Hvem tør nå si

at jeg ikke er

vakker?

 (Vjatsjeslav Kuprijanov).

USTABILE MINNER

Nuri Sakong.

Menneskelig eksistens som handling og historie:

Mennesker eksisterer gjennom handling. Gjennom våre handlinger og valg foretar mennesket dets søken etter mening og innsikt. Vi lever det filosofen Hannah Arendt kaller "Vita activa"[1] (det aktive liv). Vi er som vesen tilbøyelig til å gjenta våre tanker og handlinger ikke ulikt Sisyfos, dømt til hver dag å rulle en kampestein til toppen av et fjell, for så å se den trille ned tilbake. Selv kommer vi kanskje aldri til toppen av fjellet i våre liv, men undertiden utvikler vi oss og får innsikt og forståelse om tilværelsen[2].

Som Aristoteles påpeker (og som alle småbarnsforeldre vil kunne bekrefte) er vi av natur nysgjerrige. Vi tenker og stiller spørsmål om fortiden vår i nåtiden, som igjen umiddelbart blir en del av fortiden.

Gjennom vår sannhetssøken, observerer, utforsker, og gjenskaper vi fortiden, for på den måten prøve å bevege oss mot en bedre fremtid. Vi kan ikke fjerne eller løsrive oss fra fortiden, den er allerede begått. Historiens vind blåser ubarmhjertig videre. Vi kan likevel bidra til den felles historiske hukommelsen ved «nedtegninger», eksempelvis i form av tekst og/eller kunst. Kunstuttrykk vil kunne fange og formidle det som blir fortidens stemninger og historier, og bidra med perspektiver for ettertiden som gir oss bedre forståelse for det som har passert. Kunstnerens skapelse av et verk er å omsette det åndelige og sanselige samt mentale erindringer og innsikter til handling. Dette er Vita activa. Kunsten kan derfor være en linse og kilde til innsikt om hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei.

Om «ustabile» og «minner»:

Ustabil: ikke stabil, skiftende, ustadig, plastisk, rotløs, usikker, midlertidig

Ustabil nostalgi / ustabile forhold / ustabil tid / ustabile sanser / ustabile følelser

Minner: evne til å minnes, hukommelse, erindring, levning

Ha godt minne / tilslørede, vage minner / levende minner / fjerne minner / glemte minner / gode minner

Kunstnergruppen FEM har tatt for seg et engasjerende og tidsaktuelt tema som angår oss alle. Tittelen «Ustabile minner» peker på noe universelt.

Vi eksisterer alle i det samme universet. På tross av ulikhet i nasjonalitet, språk, religion og ressurslikhet, må vi alle ta del i den menneskelige tilstanden, og er alle på vår egen måte båndlagt av det som kom før.  Vi deler det faktum at vi er et ufullkomne vesen som lever fra et kaotisk, ustabilt øyeblikk til det neste. Derfor eksiterer minnene våre også i en ustabil tilstand: Livet vårt er alltid i endring. Vi får mangfoldig erfaring som vi som enkeltindivider omfavner og håndterer vidt forskjellig. Dermed blir den kollektive prosessen med å nedtegne, erindre, og skildre fortiden individualisert og uorganisert. Den er også ofte motstridende og ufullkommen. Når våre individuelle minner er ustabile, vil også den kollektive historien vår måtte stå på ustabil grunn.

Historie og minner er noe mer enn bare fortid. Det kreves i tillegg en innsynsprosess i, og registrering av fortiden, slik at denne kan forbli hos oss. Minnene våre er på mange måte noe levende. Vi vedlikeholder kontinuerlig historien vår og bygger fremtidens historier i konteksten av de som allerede foreligger. «Den konstante dialogen mellom nåtid og fortid blir gjentatt».[3] I dette perspektivet er minner både noe syklisk og skiftende.

Minner er noe som mange av oss forbinder med nye dypt personlig og subjektivt. Det er lett å tenke på det som noe hver av oss «eier». Likevel er dette eierskapet på mange måter uthulet. Våre minner har mange feilkilder. Både når minnene først «skapes» og når de senere skal plasseres og kontekstualiseres etter hvert som våre liv skrider frem. Det er for eksempel ingen garantier for at det som engang opplevdes som varmt, trygt og sikkert, vil kunne betraktes slik i fremtiden, eller oppleves slik av andre som deler de samme minnene. Er det overhodet riktig å omtale to ulike erindringer av den samme hendelsen som «det samme» minnet? Våre Minnene som er så dypt knyttet til oss og hvem vi er, er nettopp på grunn av denne subjektiviteten også noe flyktig og plastisk – noe ustabilt.

Dette spenningsfeltet mellom det personlige og det utenforstående, det permanente og det flyktige, det subjektive og objektive, er å spore i alle verkene i denne utstillingen. Både på individ- og makronivå.

Den ustabile kunsten:

I denne utstillingen har historie[r] og minne[r] blitt gjenskapt ved kunstnernes konkrete handlinger. Det kan også hevdes at de skaper nye minner ved å skille, assimilere, organisere og representere sine egne sanseinntrykk og erindringer. De har tatt valget om å løfte frem noe fortidig og omsette det til noe konkret som kan erfares i nåtid. Noe som før var en forestilling erfart (fortid) av den ene, er nå omformet til noe som kan erfares (nåtid) av flere. Kunstneren får innsikt i sin egen historie, artikulert gjennom sine verk. Tilskueren tilbys via utstillingen å bli med på reisen, men uten garanti for at oversettelsen fra fortid til nåtid vil forstås identisk for alle. Dette er heller ikke målet. Denne tolkningsheterogeniteten innebærer også nødvendigvis at kunstverket på sitt vis bidrar til det ustabile.

Den ustabile observatøren:

Mennesket blir kastet inn i sine liv. Gjennom våre handlinger, samt den historiske og sosiale konteksten vi befinner oss i, påvirker vi samtidig som vi blir påvirket av hverandre. Vi former hverandre konstant. Både som et individ «jeg» og som et kollektivt «oss».

Desto lenger vi lever og mer vi erfarer, des flere minner blir innprentet i tidslinjen vår. Selv om mange av våre mest intense minner kan virke evige og uforanderlige, er hukommelsen vår skjør og feilbarlig. Vårt mest grunnleggende verktøy for å erindre fortiden er ufullkomment. Når vi henter frem et minne, endres dette litt for hver gang. Vi foretar små redigeringer uten å selv vite være det bevisst. Det som faktisk skjedde, blir gradvis skiftet ut med noe annet – det vi husker skjedde. Vi er som individer og samfunn utviklet til å drikke dypt og grådig fra Lethe[4]. Vi vil sjeldent kunne fjerne oss fra fortiden helt og holdent, men vi er i konstant fare for å manipulere våre historier og erfaringer i tråd med våre egne fordommer, misoppfatninger, og preferanser. Vi har et grunnleggende anlegg for plastisitet i våre minner, noe som både mulig- og nødvendiggjør at vi må bygge våre kommende historier kun delvis på det som tidligere faktisk har funnet sted.

Oppsummert:

Vi må erkjenne og tilgi våre ustabile historier på reisen i våre liv. Vi vever våre minner med egne hender gjennom hele livet. Dersom vi skal ha noe håp om å bli klokere (både som et individuelt «jeg» og som et kollektivt «oss»), med henblikk på hvor vi har vært, hvor vi er, og hvor vi er på vei, vil vi alltid være avhengig av andres nedtegninger og formidlinger. Vi må dog være var; både nedtegningen og vår egen observasjon er mangelfull og derfor iboende ustabil. Ved iherdig og nøysom innsats vil likevel fortidens hendelser, sanser, inntrykk og perspektiver kunne viderebringes og omsettes til dyrebar kunnskap og verdifull erkjennelse. Ved å omfavne vår sannhetssøken som en del av våre gjentagende, daglige handlinger (vita activa) vil vi kunne stå støtt også i det ustabile landskapet.

Vi vil alltid slukke tørsten i Lethe. Så lenge våre minner er upålitelig er det alltid noe mer som gjenstår å avdekke, redde, eller bevare. Som Sisyfos må vi innfinne oss med at arbeidet aldri vil sluttføres, samt lære å omfavne dette som et gode.

Nuri Sakong

[1] Hannah Arendt, The Human Condition [1958]

[2] Albert Camus, The Myth of Sisyphus [1956]

[3] E.H Carr, What is history [1961]

[4] Glemselens kilde.

Underfundig gjenkjennelse

UTSTILLING: Denne utstillingen kunne vært sprikende. Men fem ulike kunstnere får vår anmelder til å nikke gjenkjennende til det hun ser – og til en slags felles minner.

• Anne Therese Tveita

Publisert: Publisert: 10. september

Kunstanmeldelser

Skur 2, Stavanger: Ustabile minner. Snøfrid Eiene, Evy Horpestad Tjåland, Anita Tjemsland, Signe Christine Urdal og Yumiko Ashley.

Abstrakte oljemalerier, vevnader av brukte pp-bånd, fotografier hengende fra taket og vilkårlig hengte papirarbeider. De utstilte verkene som utgjør utstillingen Ustabile minner, er i utgangspunktet like forskjellige som de fem kunstnerne som står bak utstillingen. Likevel springer det en naturlig linje mellom verkene, og man beveger seg gjennom utstillingen nærmest nikkende, og bifallende i det en kjenner på en underfundig, uforklarlig gjenkjennelse.

For utstillingens tematikk, og kunstnernes særdeles ulike innfallsvinkler til samme, er både gjenkjennbare og underfundige.

De fem kunstnerne deler ikke nødvendigvis av sine egne spesifikke minner, men snarere har de bearbeidet selve konseptet minner, etterlevninger av minner, og hvor flyktige de kan oppleves.

Vi lever alle samme i en heller ustabil eksistens. På samme vis er heller ikke våre minner fastlåste. I vår dynamiske og påvirkelige hjerne endrer våre minner seg både gjennom aldring og gjennom våre erfaringer. En reaktivering av et opprinnelig minne kan i seg selv endre selve minnets form. Det kan gi seg utslag i alt fra små avvik til en fullstendig omskriving av det opprinnelige minnet. Det kan endatil vekke til live minner som i lange tider har vært glemt.

Ulike minner

Hvem har vel ikke opplevd at det under et familieselskap utspilte seg en høylytt diskusjon over detaljene rundt en felles opplevelse fra mange år tilbake. Den samme historien kan fortone seg like ulikt som det var mennesker involvert i episoden. Selv mennesker som ikke var til stede kan likevel ha en sterk fornemmelse av å ha vært der. Minnene spiller oss et puss.

Det kollektive minnet, våre felles, nedarvede erfaringer, er en viktig del av samfunnet. Det påvirker vår atferd, våre beslutninger og hvordan vi møter utfordringer.

I utstillingens tilhørende tekst skriver også Nuri Sakong om våre kollektive minner. Når våre individuelle minner er ustabile, vil også den kollektive historien vår måtte stå på ustabil grunn.

Utstillingen Ustabile minner vekker altså ikke bare tanker omkring hvilke minner vi bærer med oss, og hvorfor noen minner fester seg der andre glipper. Den fremstår som en sammensmeltning av kunstnernes subjektive minner og erfaringer, og vårt kollektive minne. Den bygger på ikke mindre enn summen av menneskers erfaringer.

Ulike uttrykk

Når Snøfrid Hunsbedt Eienes betagende oljemalerier av farger av snorrette, vertikale bånd her fremstår så håndgripelige, er det kanskje fordi de til tross for sin forenklede form vekker en gjenkjennelse. Som har kunstneren de-fragmentert et kjent minne til bare fornemmelsen av fargene står tilbake, for så å arrangere dem i linjer på lerretet. Betrakteren står fritt til å tillegge verkene sine egne erfaringer under sin “dekoding” av verkene.

Like ved henger Yumiko Ashleys Menoforiske monologer. De monokrome fotografiene henger fritt i rommet fra taket og understreker det eteriske, lettheten i motivet. Det tørre, flortynne bladet fra en frukt som for lengst er spist, ligger tilbake og dets nettverk av strenger - plantens nervebaner glir inn og ut av fokus.

Anita Tjemslands gjenkjennelige byskildringer henger vilkårlig, tidvis hulter til bulter på en av veggene i utstillingslokalet. De ellers så detaljrike plexitrykkene består nå av et femtitalls mindre, nærmest fragmentariske skisser. Et gatekryss, silhuetten av et tårn, utsnitt fra et urbant landskap. Som tilfeldige snapshots fra den tid feriebilder ble tatt med analoge kamera, men samlet gir de likevel et beskrivende bilde på noe større.

Evy Horpestad Tjålands installasjoner Memo ligger som rullende landskaper midt i lokalet. Kasserte pp-bånd -slike hvite plastbånd som holder større pappesker sammen, og strips er vevd sammen til større flater som sammen utgjør “landskapet”.

Sammenvevde er også de tallrike røttene i Signe Christine Urdals fotografier med den selvforklarende tittel Røtter. Ikke bare fungerer disse “vevnadene” som en forankring, men de står også som bilder på det som binder oss sammen. Ikke bare vårt slektstre men, igjen, det kollektive minnet som sivilisasjoner er bygget

Berøringspunktene er med andre ord mange, og utstillingen vokser på samspillet mellom de ulike verkene og de fem kunstnernes tolkninger av temaet. At kunstnerne også raust har lagt til rette for publikums subjektive tolkninger gir den et ekstra element og utstillingen bør kunne oppleves som tilgjengelig for de aller fleste.

Publisert:Publisert: 10. september 2021 15:58

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/G30zjQ/underfundig-gjenkjennelse